Livet før og etter operasjon

Hvordan var så livet mitt før operasjonen? 

Når jeg tenker 2 år tilbake så er det egentlig ikke store forandringen i hva jeg driver på med, forandringen består av at jeg har mer energi og orker mer, som det å klatre med barnebarn i klatreparken, gå Vegatrappa, Helgelandstrappa og Rødøyløva på tre dager og å gå fjellturer uten å måtte stoppe for hver meter som jeg måtte tidligere. Dette har ikke kommet av bare å gå ned kilo, det er også lagt ned atskillige treningstimer, men motivasjon har vært stor med stadig synkende vekt og stigende kondisjon.

Jeg har siden jeg fikk mitt første barn i en alder av 23 i -83 vært en av og på slanker, men har hele tiden vært fysisk aktiv og holdt meg i form.

Endringen skjedde gradvis etter at jeg kom i overgangsalderen, en kneskade med påfølgende operasjon gjorde at jeg ikke kunne være like aktiv, og sakte men sikkert økte vekten, og det ble ikke like enkelt å gå ned i vekt lengre.

I juni 2018 bestemte jeg meg for å opprette "Prosjekt ei sunnere og sprekere Grethe ", da igjen ved å melde meg på et type slanke-/trimkonsept som jeg tidligere hadde gått på og som fungerte sist jeg gjorde det (2008).

Imidlertid fikk jeg i juni besøk av ei gammel venninne. Hun hadde i april operert seg på Volvat i Oslo og var strålende fornøyd, det eneste hun angret på var at hun ikke hadde gjort det før!

Da jeg la frem mitt prosjekt, så fortalte hun om problemet for oss som har slanket oss hele livet, det samme som jeg fikk fortalt i samtale med dere; at det er ikke det å slanke seg som er utfordringen, men, og her siterer jeg det som står på hjemmesiden deres: "Problemet oppstår når kroppens nedarvede reguleringsmekanismer; dels hormoner og dels nervesignaler, sender beskjed til resten av kroppen om at du må bevare mer energi og komme deg opp på maksvekten din igjen"

Dette fikk meg til å begynne å spekulere på om en operasjon kunne være noe for meg også?

I løpet av sommeren tenkte jeg mer og mer på dette, og den endelige beslutningen tok jeg i midten av august.

Bestemte meg da for å kontakte dere, med både barn og barnebarn bosatt i Trondheim og korteste avstand fra heimplassen min, ble Volvat Stokkan det mest naturlige valget.

Selve operasjon og rekonvalesensen gikk veldig fint, jeg hadde forberedt meg godt på 14 dager flytende kost, hadde bl.a. kokt litervis med kraft av forskjellig slag, så det var kun naturlig protein som ble inntatt.

Etter de to første ukene satte jeg opp en meny som jeg trodde var fantastisk bra, sendte menyen over til Janicke, hørte nesten gjennom telefonen at hun hadde vanskelig for å holde seg fra å le da hun ringte tilbake og sa: du Grethe, dette kan du nok spise om et halvt år. Og det hadde hun rett i!

Etter justering fant jeg etter hvert ut av hvor mye jeg klarte å spise, i løpet av dagen har jeg vanligvis seks måltider, fordelt på ca. 3 timers mellomrom. Jeg teller hverken kalorier eller gram med proteiner, men prøver å ha et variert kosthold med råvarer jeg vet inneholder protein og de næringsstoffer jeg trenger.

Heldigvis har jeg ikke opplevd dumping av noe slag, og heller ikke mat jeg ikke tåler, selv om det selvsagt er forskjellig type mat som minimagen protesterer mer på.

Den er bl.a. ikke like glad i varm som i kald mat!

Jeg koser meg fortsatt med å lage gode middager og nyter til fulle det lille jeg får i meg! Jeg har fått innarbeidet rutinen med ikke å drikke mens jeg spiser (bortsett fra i helgene, da koser jeg meg med et glass god vin til måltidet).

Jeg vet ikke om det har noe å si, men drikke som inneholder kullsyre har jeg kuttet ut uten at det gjør meg noe å avstå fra. Jeg spiser like store porsjoner i dag som jeg gjorde etter operasjonen, maven sier stopp når jeg er mett, og da går rett og slett ikke an å få ned mere!

I løpet av disse 2 årene er det nok Wasa og Q-meieriene jeg har sponset mest da det har gått med en del beger Skyr og Sport+ knekkebrød etter operasjon 😊

Da Norge stengte ned i mars, og jeg ble sittende på hjemmekontor, bestemte jeg meg for at det var viktig å holde på de daglige rutinene, jeg fortsatte å stå opp kl. halv seks, gjennomførte en times treningsøkt, enten ved å følge program fra treningssenteret mitt eller var ute og gikk eller løp.

Jeg har vel skjønt etter hvert at jeg kanskje er en av de få som har kommet i bedre form mens vi var i lock-down 😊

Alt i alt har valget jeg tok om operasjon bare ført positive ting med seg! Som jeg ble forespeilet har det ikke vært noen quick-fix, men for meg har disse to årene bare vært en opptur og jeg er fullstendig klar over at det er nå den virkelige jobben tar til! Men, jeg tror og vet at jeg har lagt et godt grunnlag for å holde vekten stabil og gleden med å være fysisk aktiv og at mine barnebarn har ei mormor som kan være med dem i leken, er den største motivasjon jeg kan ha til å fortsette i det samme sporet!

Med vennlig hilsen
Grethe Tranaas